NIFU

Vitenskapsmannen Eilert Sundt - rett mann til rett tid

av Bodil Stenseth

Eilert Sundt var født i Farsund og var yngstemann i en søskenflokk på tretten. Han vokste opp under enkle forhold. Faren Lars Sundt var mye plaget av sykdom og hadde tilbakelagt sine velmaktsdager som skipper og kjøpmann. Det var moren Karen, født Bing Drejer, som var arbeidsjernet i hjemmet. Familien utgjorde en fattigfin gren på den stolte vestlandske Sundt-slekten av handelsmenn og redere. Foreldrene hans tilhørte ladestedets kulturelite, så Eilert var ikke uten "dannelse" da han reiste hjemmefra i 1831. Tidlig hadde moren bestemt at Eilert, den eneste av barna med lesehode, skulle bli prest. Hun ordnet med lån, lån som sønnen skulle slite med så lenge han levde.

Teologisk ukorrekt

I Stavanger ble Eilert latinskolens duks, men da han kom til Christiania i 1835 for å bli student, var han syk. Han hadde det nemlig med å lese for mye og fortsatte med uvanen under teologistudiet. Trolig var det lange lesetimer, religiøse grublerier, ensomhet og fattigdom som førte til at han fikk et nervøst sammenbrudd. Han hadde forlest seg, som man sa den gang. Først etter tre år, i 1841, var han tilbake på universitetet. Han kom blant venner: Matematikeren og fysikeren Ole Jacob Broch, filosofen Marcus Jacob Monrad og filologen Hartvig Nissen ga ham intellektuell og menneskelig selvtillit. Sundt ble avholdt, utadvendt og liksom vennene aktiv i Studentersamfundet. Interesse for historie, språk, kultur og skandinavisme førte ham langt bort fra teologien. Da han endelig tok embetseksamen våren 1846, fikk han likevel universitetets beste karakter. Han søkte om stipend i kirkehistorie, men selv med en så god eksamen hadde han ingen fremtid på Det teologiske fakultet. Sundt ble ansett som altfor radikal til å være lærer og prest. Året var 1849, han var trettito år og teologisk ukorrekt.

Et nytt fag

Samme år hadde Eilert Sundt giftet seg med sin mangeårige forlovede Nikoline Hansen (1822-1889), og han måtte finne seg et levebrød. Det var i denne fortvilte situasjonen at han fikk ideen til et helt nytt forskningsprosjekt: studiet av folkelivet, særlig i de lavere samfunnslag. Mens han ennå var innenfor dørene til Det teologiske fakultet, hadde han nemlig begynt å studere det såkalte fantefolket. Han fikk en fant som nøkkelinformant og foretok studiereiser i Norge. Kildematerialet vokste, det var tenkt publisert som en liten rapport for Kirkedepartementet, men ble til slutt en tykk populærvitenskapelig bok. I denne bokens siste kapittel skisserte Sundt ikke bare et nytt fag, han søkte også om offentlig stipend.

Han kalte seg "reisende forsker", for i sommerhalvåret skulle han foreta studiereiser rundt om i Norge. Han ville samtale både med de små og de store i samfunnet, han skulle besøke de fattige i deres hjem og bo sammen med dem. Vinterhalvåret planla Sundt å vie til studier. Faget hans skulle omfatte folkelivet i så vel fortid som nåtid, og faget trengte en rekke hjelpevitenskaper som norsk kirke- og skolehistorie, lov- og litteraturhistorie, kirkelig og politisk statistikk, samt utenlandsk litteratur om fattigvesen.

Dessuten skulle Sundt bruke vinteren til å skrive artikler og bøker, som både henvendte seg til de "dannede" og de mindre øvede leserne. Han skulle holde foredrag og delta i den offentlige debatt. Og sist, men ikke minst, Sundt skulle fremme forslag til offentlige og private tiltak som kunne motarbeide fattigdom og forbrytelse.

Temaet for Sundts nye fag, som både må karakteriseres som samfunnsvitenskapelig og kulturhistorisk, var altså fattigdomsproblemet. Et problem som regjeringen i Norge som i Europa ellers forsøkte å finne botemidler mot. Sundt var rett mann til rett tid da han lanserte sitt nye fag.

Politikkens forlengede arm

Da Sundts bok om fante- eller landstrykerfolket utkom på nyåret i 1850, var det urolige tider i Norge. Oppslutningen blant småkårsfolk om arbeiderlederen Marcus Thrane satte støkk i øvrigheten. Den fryktet revolusjon slik man hadde vært vitne til på kontinentet i 1848 og anså Thranitterbevegelsen som en trussel mot samfunnsfreden som måtte bekjempes. Sundts nye fag var også tenkt som politikkens forlengede arm. Han ville undersøke hvorfor det hadde oppstått misstemning i de lavere klasser og foreslå midler som kunne forebygge at slike misstemninger oppsto igjen.

I 1850 bønnhørte stortingsmennene søknaden hans om stipend. Det ble fornyet for stadig nye år - helt frem til 1869. Sundt forsknings- og forfatterkarriere resulterte i en imponerende mengde små og store skrifter om temaer som dødelighet, giftermål, sedelighet, edruelighet, byggeskikk, husliv og renslighet. Han ga studiet av hverdagslivet, folks materielle og åndelige vilkår status som vitenskap. Med stor originalitet gjorde han samtalen og statistikken til metodiske redskaper for å beskrive og analysere folkelivet. Han var nyskapende i sin reflekterte forskerholdning. Det var en hovedsak for ham å forstå et fenomen fra flest mulig synsvinkler, og han var varsom med å felle dommer.

Ufrivillig eksil

Sundt var lenge bokanmeldernes yndling, men fra midten av 1860-årene begynte han å miste denne posisjonen. Den sterkeste innvendingen mot ham var at han betraktet allmuen ovenfra og ned og at han ga et feilaktig bilde av bonden. I den norske legestanden fikk imidlertid Sundt også kritikere, han forsvarte nemlig renslighetsstellet blant husmødrene på landsbyda: Det var så godt som det kunne være under de fattigslige forhold de levde under, mente Sundt. Den medisinske ekspertise hevdet imidlertid at bondekonenes mangel på renslighet var en trussel mot sunnheten.

Stortingsdebattene om fortsatt stipend til Sundt i 1866 og 1869 vitner også om at han hadde politiske motstandere i bondeopposisjonen. Også Johan Sverdrup var skeptisk. Sundts forskningsprosjekt kostet bare penger og var til ingen nytte, fattigdomsproblemet var fremdeles like stort. Hans statistiske evner var tvilsomme, det var også hans rolle som "folkevenn". Det hjalp lite at professorpolitikere tok Sundt i forsvar, i 1869 måtte han finne seg en ny jobb. Han var ikke lenger rett mann, i hvert fall ikke til rett tid.

Frem til sin død i 1875 levde Sundt i ufrivillig eksil som prest på Eidsvoll. Så forsvant han inn i glemsel. Han hadde fire sønner som vokste opp, men ingen av dem følte seg kallet til å fortsette farens forskningsarbeid. Sundt fikk heller ingen etterfølger slik han drømte om.

Eilert Sundts hus

I 1869, året da han måtte slutte sin gjerning som folkelivsforsker, hadde han planer om å skrive enda en bok. Den skulle handle om folket, dets levekår, husstell, samliv og opplysningstilstand. "Demologi" ville Sundt kalle denne boken, men den ble aldri skrevet. Demologi, læren om folket (av det greske demos), var hans egen oppfinnelse. Trolig mente han at denne betegnelsen var dekkende for det nye faget han i 1850 gjerne ville grunnlegge.

Det er grunn til å spørre: Hvis Stortinget hadde latt Sundt fortsette sin forskning, og hvis han hadde fått etterfølgere, hadde kanskje demologi vært et vitenskapsfag i dag?

Sundts fag, som hadde norske og internasjonale inspirasjonskilder, utgjorde en merkelig legering av nasjonalromantisk kulturforskning og grundtvigianisme, naturvitenskap og moderne samfunnsforskning. Han var både romantiker og realist når han forente kulturhistorie og samfunnsvitenskap i ett fag. Det var unikt i Vestens vitenskapshistorie.

Mange tiår gikk. I det 20. århundre skulle han gradvis gjenoppdages, skjønt det storstilte faget hans ble vel å merke ikke gjenoppdaget. Sundt fikk mange små etterfølgere innenfor flere fag som fikk inspirasjon fra ham til sin forskning: Demografi, folkeminne, etnologi, sosiologi, sosialhistorie, kulturhistorie og sosialantropologi. Sundt regnes som "Norges første sosiolog", og han har en ruvende posisjon som samfunnsforsker, ikke bare her hjemme. Det er talende at Det samfunnsvitenskapelige faktultet ved Universitetet i Oslo holder til i Eilert Sundts hus. Paradoksalt nok ble han igjen rett mann, for en ny tid - lenge etter sin død.

Bodil Stenseth er historiker og forfatter og utga biografien "Eilert Sundt og det Norge han fant" på Gyldendal våren 2000.

NIFU STEP / Fagbladet / Innhold / Redaksjonsarkiv / Nr. 3/2000 / Vitenskapsmannen Eilert Sundt - rett mann til rett tid

Fagbladet Forskningspolitikk
Wergelandsveien 7, N-0167 Oslo. Telefon: (+47) 22 59 51 00, Telefaks (+47) 22 59 51 01. E-post : fpol at nifustep dot no

Sist oppdatert 30.08.2004 av Bjørn Magne Olsen